1.1 Biologi

Snøkrabben er en kaldtvannsart som naturlig lever i havområder som Canadas østkyst, Grønland, Beringhavet og områdene rundt Alaska, samt i Okhotskhavet og Japanhavet.

I Barentshavet ble arten først oppdaget i 1996, trolig innvandret østfra via russiske sokkelområder. Bestanden har siden spredd seg til store deler av det nordlige og østlige Barentshavet, med tettheten høyest nord og sør for Sentralbanken i Barentshavet. Videre spredning påvirkes av larvedrift, vanntemperatur og tilgjengelige habitat.

Snøkrabben foretrekker temperaturer mellom -1 °C og 6 °C, der de minste trives best i de kaldeste områdene. Gjennom livssyklusen bruker krabben ulike dybder og bunnforhold, fra grunnere områder med grovere strukturer, til bløtbunnsområder som leire og sand, som gir skjul for større individer. Den spiller en viktig rolle i økosystemet som både rovdyr og byttedyr. Krabben spiser hovedsakelig små bunndyr som krepsdyr, muslinger og børstemark. 

Snøkrabben parer seg trolig i mai-juni i Barentshavet. Etter klekking lever larvene i frie vannmasser i 2-3 måneder før de trekker ned til havbunnen i september/oktober. Veksten skjer gjennom regelmessige skallskifter som gjør krabben sårbar, spesielt i de første 3-6 månedene, når skallet er mykt og omtales som «bløtkrabbe». Hannkrabber, som blir større enn hunnene, kan nå en skallbredde på mellom 58 og 165 mm ved siste skallskifte, mens hunnene ligger mellom 37 og 100 mm.

Det fiskes kun på de større hannkrabbene. Snøkrabben har en langsom vekst, og det tar vanligvis mellom åtte og ni år fra larven klekkes til hannen når fangstbar størrelse. 95 mm i skallbredde er gjeldende minstemål.